Den utrolige reisen!

Sakset fra Wikipedia:

Jordskjelvet i Nepal i april 2015 var et jordskjelv med momentmagnitude 7,8 som inntraff 25. april 2015 klokken 06.12 UTC±0 (11.57 nepaltid). Jordskjelvet hadde sitt episenter cirka 29 km øst-sørøst av Lamjung i Nepal, og hyposenteret lå på cirka 15 km dybde. Det er det kraftigste jordskjelvet i Nepal siden 1934, og per 3. mai var 7 040 mennesker bekreftet omkommet og mer enn dobbelt så mange skadet.[2][3]

Skjelvet utløste et sneskred på Mount Everest som drepte minst 19 personer, mer enn sneskredet i 2014 og dermed den dødeligste dagen på fjellet noensinne.

 

Hilde og Kurt med hver sin hund var 2 av 5 norske hunder som reiste for å bidra i katastrofen på let etter mennesker i ruinene!

Norwegian Search and Rescue Team klar til avreise fra Gardermoen.

Hilde skriver...

Mens man selv nyter norsk frisk natur på tur med hunden, kommer telefonen om katastrofen som har rammet Nepal. NORSAR ønsker å bistå. Kan jeg reise? Tenke. Vil jeg reise? Adrenalin. Er alle papirer iorden? Sjekkliste. Hva med de to små barna som skal være hjemme? Organisere. Jobben? Orientere. Sikkerhet? Påfyll vaksine.

Meldingen om mobilisering kom 14:42, og avreise til Gardermoen ble 21.05.

Alt ordnet seg, det var for godt til å være sant. Vi skulle ut, og ingen visste hva som ventet oss..

Fly har vi alle tatt, det er ikke så spennende i seg selv. Men når du skal fly til en annen verdensdel, med mål om å hjelpe noen som lider, endrer situasjonen seg. Ikke vet vi om, eller når vi kommer dit heller. Ingen ønsker å komme for sent.

Jeg tenker at tross overnatting i en parkeringskjeller, gjorde natten i Baku, Azerbadsjan godt. Man fikk blitt kjent med teamet, snakket om tanker, følelser, forventinger og forhåpninger. Jeg rakk å forberede meg litt mere mentalt.

Møtet med Kathmandu og nepaleserene var blandet. Medlidenhet og respekt for de overlevende tronet øverst. Man trår forsiktig og tenker seg godt om i alt man foretar seg. Så kommer takknemmeligheten for at man får muligheten til hjelpe, dette som man har trent på i så mange år. Gleden i ansiktet til barna som ikke forstår omfanget av katastrofen, og som lever videre i nuet. Mange bygg var skadet, og man kunne kjenne at mennesker var begravd. Men dette visste vi på forhånd. At vi skulle redde livet til en jente, var kun en vill fantasti inntil så skjedde. Jenta fikk livet sitt tilbake, men jeg kjenner at jeg tenker ikke så mye på henne. Hun var nær ved å møte samme skjebne som så mange andre, hun var bare en av mengden. Men barna hennes, de fikk oppveksten, -og for dem, sikkert hele verden tilbake.

Hundene våre fungerte, det var en lettelse.

Reisen til landsbygda kan ikke beskrives med ord. Mengder av lyder, lukter, støv. Trafikk, smale veier, og risikoen vi befant oss i. Jordskred over veien, når kommer neste? Den skogbrannen, vil den spre seg i vår retning? Tendensene til opprør når vi nærmet oss plass for overnatting. Kan vi stole på forsvaret, lider ikke også de? Måtte ta en telefon hjem.

Sammen med dagslyset, kommer de første virkelige inntrykkene masjerende i rasende fart. Kontrastene ved å stå i en av utallige ruinhauger og se over til de vakre snøkledde Himalaya beveger meg. Nepaleserne som leter i sine tidligere hus, vel vitende om at sjansene for å finne overlevende nok ikke var tilstede. Men en pakke knekkebrød mannen på sikkert 90 år fant, den delte han gledelig vekk til sine kamerater i gaten. Kanskje var det alt han hadde. Jeg opplevde nepaleserne som vennlige, og sammen i sorgen for de som ikke lever i dag. Møtet mitt med jordmødrene fra RødeKors, som gledet seg sånn til å få ta imot noen nye verdensborgere som skal være med å bygge opp igjen dette vakre landet var også sterkt. Hvor er man mere sårbar enn når man setter et barn til verden? Nepal trenger friske krefter nå.

Så skjer det som ikke skal skje. Hunden min blir veldig syk på kort tid. Om man gjør så godt man kan, kan man likevel aldri garantere at de ikke får i seg bakterier fra noe som ligger i søksområdene. Man gleder seg alltid til man skal hjem, men nå føltes det usikkert. Skulle hun ikke få bli med hjem? Under opplæringen snakker man mye om risikoene for en hund ved f.eks etterskjelv, og det ville vært en ærefull måte å miste hunden sin på. I søk, mens den gjorde det den elsket mest. Men ikke på denne måten. Etter 4,5l intravenøst og antibiotika skaffet av vårt helsepersonell på let gatelangs i Kathmandu, kom Shira seg. Hun fikk komme hjem etter 5 dager på isolat.

Om man kan få takke noen for denne annerledes turen, er det mange.

Norske Redningshunder som startet NORSAR. Hjemmegruppen både før avreise, under aksjonen, og etter hjemkomst. Teamet som denne gangen opererte som NORSAR. OBRE. -Skulle jeg en gang i fremtiden bli beriket med en sønn, skal han bli brannmann i OBRE. Dyp respekt for jobben de gjorde. Helse som hele tiden sørget for vår sikkerhet om noe skulle oppstå. Crewet til Norwegian. -Og ikke minst, veterinæren og legen som reddet livet til hunden min.

Takk!

Kurt skriver...